Over Gulf of Maine til USA

Den 10 og 11 juli foran oss ligger 250 n mil med åpent hav forbi Cape Cod og inn til >Plymouth byen der Mayflower ankom i 1620 med de første engelske innvandrerne.

Så opp rant søndag den 10 juli med et nydelig vær og med en herlig sydvest bris, riktignok litt vel mye i nesen vår
for å kunne kurse korrekt med motor og seil.

Etter 70 mil fikk vi hval i sikte og helt utrolig fantastisk i løpet av et par timer seilte vi gjennom 12 hval flokker. Digre dyr vi hadde ikke bok med oss men anslo at dette måtte være Finnhval, og de var helt oppe og hilste på oss hele tiden, vi var nesten redd for å skade hvalene med propellen. Alt i alt det var det mest utrolige vi hadde opplevd, å komme helt innpå disse kjempene skaper enfølelse av tilhørighet med naturen og alt levende vesens utvikling og urkraft.

Så fulgte en nydelig natt med måneskinn og roligt hav hvor alle var oppe og nøt livet, ingen kunne sove fra dette vidunderlige eventyr.

Men hvor lenge var Adam i Paradis, ut på morgenkviste satte det inn med sydvest kulig, heldigvis hadde det nå dreid slik at vi kunne dra nytte av messan og storseil. Mye vind men lite sjø, i forhold til det vi er vant med fra Norskekysten, men riktig ubehagelig og trøttende grapsesjø.
Nå ble timene lange og etter 35 timer fikk vi Cape Cod opp på radaren. Vi fulgte vår opplagte kurs flott og behagelig lagt inn av Geir på Raymarin kartplotter og med dobbel skjerm som også viser radaren.

30 n mil fra USA fastland kalte vi opp US Coastgard og ba om tillatelse til og ankomme Plymouth. Men Coast gard henviste til US Custom og disse fikk vi ikke god telefon kontakt med så vi kurset helt frem til plottet annkomst sted, som var vel avmerket på kartet som ankerplass.
Men nå fikk vi besked fra US Custum at vi ikke måtte gå inn til land før det ble lyst. Vi hadde nå vært underveis i 42 timer og det var bekmørkt og småkuling så vi var trøtte og lite opplagte til å krysse frem og tilbake noen timer til lyse dagen opprant men vi hadde ikke noe annet valg. Så skjedde det fantastiske at Yanmaren stoppet, og vi måtte heise alle seil å krysse oss opp mot vår valgte ankerplass, hvor vi ankret opp etter å ha varslet både US costgard og US Custum. Vi fikk godt ankerfeste på ca 35 fot og la ut 5 ganger dybden med kjetting , og satte ikke ut ankervakt for nå var det neste slutt på kreftene og vi følte oss trygge på ankerfestet. Dermed gikk vi til køys og sovnet som steiner. Hvordan vi ble vekket når det lysnet hører til neste dags fortelling.


dsc_0316__350jpg
Erling er også i sitt beste godlage

dsc_0369__350jpg
Og her møter hvalene oss og kysser Magnus skuteside

dsc_0425__350jpg
Og her går en kjempe ned og vinker lykke til på reisen gutter

dsc_0501__350jpg
Solnedgang på havet . Siden kom kulingen.