Viksund Asia

Norsk båtbygging på paradisøya Sri Lanka.

Vår behagelige Airbuss flyr sakte med nedstemte motorer inn fra det Indiske osean mot en endeløs sandstrand, frem over Negombo-revet og ” The Blue lagoon ” før den setter oss sikkert ned på den palme og rose omkransede Katanaike flyplass uten for Colombo. Fra vårt flyvindu strømmer eksotiske sterke inntrykk på. Svære Jumbojetter står oppstilt side om side med kjempe Airbusser og vi får innimellom øye på to motors propell fly med haleskytter cabin sannsynligvis fra verdenskrigens dager. Rundt hele flyplassen ser vi bemannede maskingeverstillinger og vi blir minnet om at vi er i et land hvor fred ikke er alle steds nærværende. Flyplass terminalen er ny og har en moderne og rasjonell passasjer behandling. Snart er vi gjennom pass og toll kontrollene, og varmen slår i mot oss, før vi sitter i den norske båtbyggeren Jostein Viksunds avkjølte Mitzubitsi Montero. Etter en times biltur gjennom maleriske landsbyer og vakker tropisk vegetasjon er vi 22 timer etter avreisen fra Bergen, fremme i Josteins hjem og blir møtt av fru Chitra og 5 år gamle sønn Erling.

Jostein har bygget båter på Sri Lanka i 10 år og har innrettet seg og sin bedrift på en 20 dekars kombinert bolig og næringseiendom, beliggende med bolig i front til lagunen og med kontor og båthaller i tilknytting bakenfor. Hele eiendommen er solid omkranset av en 3 m høy mur og med ”security ” portvakt døgnkontinuerlig året rundt. Dette kan høres ut som et fengsel, men det motsatte er tilfelle. Vi møtes av vakker arkitektur i harmoni med omgivelsene. Båtbygger hallene er omkranset av palmer og den vakreste blomsterprakt som tenkes kan for en nordbo, vi kjenner igjen Havairose, Boganvilla, Oleander side om side med sydlige frukttre som appelsin, citrus, mango og banan. Overalt kneiser høyreiste palmer med sine store klaser av kokosnøtter. Ved lagunen er båthuset svøpt inn i naturen og ved flytebryggene, ligger der norske solide båter med vakker design og formgivning. Her bor og arbeider båtbyggeren Jostein Viksund som tegner og bygger modellene og produserer moderne båter som selges i Europa og Asia. Med seg har han en stab på 2 tyskere og 100 lankesere. Bak seg har han mange slitsomme år før han i dag kan levere topp kvalitets båter til meget konkurransedyktige priser til et kresent internasjonalt marked. Nå står for døren et større markedsfremstøt mot USA og Canada. Båtbyggeren er på minus siden av femtitallet og har overskudd med krefter, solid erfaring og den seige tålmodighet som skal til for å lykkes med produksjon i den tredje verden for salg til et internasjonalt marked.

Jostein viser oss rundt i produksjons anleggene som består av, modell og formavdeling, støperi og monteringsavdeling samt mekaniske avdelinger og lager. Overalt hersker en imponerende orden og arbeids utførelsen preges av rasjonell kvalitetsproduksjon og kontroll.

Vi spør Jostein hvordan han har klart å frembringe alt dette fra jungel og upløyd mark til en bedrift med et topp internasjonalt produktivitet og kvalitetsnivå. Han svarer enkelt at med god erfaring, tysk grundighet i ledelsen, norsk energi og utholdenhet, og en nitid lang opplæring av medarbeidere, lar det seg gjøre å fremstille konkurransedyktige kvalitetprodukter også i denne del av verden. Men retter han opp en pekefinger, veien er lang, ingen må tro at dette er en parademarsj som kan fjernstyres fra utlandet. Nei dette er en kontinuerlig tilstedeværelse i bedriften med hardt arbeid og oftest 10 til 12 timers arbeidsdager. Skuffelsene og tilbakeslagene har vært mange men nå er markedet godt fornøyd med båtene og ordretilgangen er meget tilfredstillende, bortsett fra om høsten ettersom det nordiske marked fremdeles er det dominerende.

Jostein forteller og viser oss at han i beste Viksund tradisjon , er i ferd med å utvikle en Columbi serie av kabinbåter opptil 7.5 m og opptil 30 knop med moderate motorer. Han viser oss også modellbyggingen av en 49 fots speedsjark for lokale og internasjonale interessenter. Utviklingen av nye modeller er grundig, først med hypermoderne tegne og beregningsprogram, dernest med modellbygging i redusert skala , før endelig plugg og formbyggingen iverksettes i fullskala. Tilslutt prøves og testes båtene og plukkes for eventuelle feil, før produksjonen iverksettes. Vi blir med å prøvekjører to testbåter av den nye modellen Columbi 530 og konstaterer at selv om denne utviklings metoden er omstendelig, er den effektiv, og sikrer kunden et best mulig produkt.

 

777 fremfor båthuset

Egombo havn

På prøveturen blir vi stoppet ved utløpet fra Negonbo havn av militærkontrollen som med skarpladd gevær dirigerer oss inn til et maskingevær rede, og forlanger pass og papirer. Vi som ennå fra vår barndom under krigen, husker den strenge tyske person kontrollen i Norge, stusser litt for vi har ikke husket nødvendige pass og papirer. Vi viser den kontrollerende sersjant vårt nyanskaffede norske ”Båtførerbevis” med bilde. Hva er dette for noe ? spør mannen bak geværet. Dette er en norsk “captains licence” svarer vi og heldigvis tar mannen bak våpenet dette for god fisk og lar oss passere. Derved forsettes båt testen i havet utenfor Negombo, i lett sjø fra en østlig monsun, i 28 graders varme, mens solens brennende stråler ikke plager oss under Bimminitoppens behagelige beskyttelse. Oppløftet av denne guddommelige opplevelse ringer vi til Viksund Båt i Norge og spør om været. På en god mobiltelefon linje svarer Rune kontant, ” nei her er det snøstorm og verre i vente ”. Vi kondolerer Askøy med snøstormen og tillater oss i sommer gleden en kald Carlsberg på deling, og seiler vår egen sjø mens båtgleden uforstyrret strømmer gjennom sjel og legeme. Ved 18 tiden blir det bråmørkt her på 8 grader N, men en vidunderlig vakker og navigasjons etterrettelig stjerne himmel, inspirerer oss til å minnes de gamle Europeiske sjøfarere som først bosatte seg her for 500 år siden. Vi finner med kompas og GPS forsvarlig hjem, men savner de norske fyrlykter som er bortimot fraværende. Noen timer senere, etter en litt kranglete innseiling fra havet til lagunen i mørket, fortøyer vi behagelig ved flytebryggene ved Josteins båthus.

På samme måte som skiftet mellom lys og mørke skjer om kvelden, skjer skifte mellom mørke og lys i sekstiden om morningen. Den nye dag bråvåkner og snart er det full aktivitet i Josteins båtbyggerier. Vi får vite at bedriften er etablert under en frihandels lov, som gir frie og gode handels og rammevilkår. Båtutstyr må stort sett importeres, men bedriften er selvforsynt med det aller viktigste av deler til produksjonen .

Vi vil gjerne vite hvordan de militære urolighetene virker inn på drifts og levevilkårene i landet. Vi blir fortalt at ”krigshandlingene” foregår i nord og at her sør er det stort sett fredelig. Jostein forteller at han, bortsett fra personkontrollene, ikke opplever krigen på annen måte en vi i Norge opplevde krigen på Balkan, som en avstandskrig. Selvmordsbombere oppleves dog i hovedstaden og da gjerne rettet mot landets ledere. Det har også tidligere vert krigshandlinger på flyplassen, men stort sett er her fredelig, bortsett fra krigsflyene som tidvis flyr over området på vei nordover med bombelaster. Jostein understreker at etter hans mening er her trygt og fredelig her sør og vest i landet, men understreker allikevel at for landet er urolighetene i nord en tragedie. Jostein håper de norske fredsforhandlingene med Solheim i spissen snart kan komme i gang igjen for fullt, slik at dette vakre landet kan få utviklet sine potensialer i fredelig sameksistens.
Vi fikk oppleve jule og nyttårs helgene i sammen med Josteins familie og venner. Her i denne delen av landet er befolkningen stort sett katolikker, og vi erfarer at kulturarven er sterkt Europeisk preget etter hundreårene med Portugisisk, Hollansk og Engelsk innflytelse.
Ellers i landet er religionene Budistisk, Muslimsk og Hindu og vi opplever at religionene lever fredelig og i stor toleranse og sameksistens med hverandre.
I Josteins bedrift ble høytidene markert av bedriften med klubben som arrangør på en gripende måte, som viser sterk tilhørighet med bedriften. 1 nyttårsdag samles alle i bedriften for en høytydelig lykkeønskningstund, hvor historiske ritualer blir gjennomført for å bringe lykke i det nye år.

For oss som kjenner norsk kysthistorie og kystfiske fra Oselvere og Nordlandsbåter med råseil og sneseil, er det gripende vakkert og møte lokale fiskere langt til havs, som rett ut av historien, med sine uthulte trestammer i en tilnærmet katamaran form og med en seilføring som er en blanding av latinerseil og råseil. Det gir oss om bord i vår moderne sportsfiskebåt en sterk følelse av felles fortid på havet, tilbake i tusenårene, og vi fylles med ydmykhet for disse stolte havulkene som ikke lar seg reformere mot mer moderne båter med motor.


Fritidsbåter forekommer sjelden, men her er en stor fiskeflåte, som stort sett ikke ville fått seilingstillatelse av den Norske Skipskontrollen. Lite av fangstene ville passert det norske mattilsynet. Her har landet en lang vei å gå mot bedre båter og fangstbehandling.
Her har norske båtbyggere mye å tilføre, men også dette bildet er meget komplisert. Norske fiskebåter og fangsutstyr ville ikke passe for disse forholdene. Og forbedring av fiskeflåten på Sri Lanka med bedre fangstmetoder og fangstbehandling her krever inngående kunnskaper fra begge verdener.


Slik vi opplever situasjonen har båtindustrien på Sri Lanka en stor fremtid, og utenlandske båtbyggere ønskes velkommen. Men om landet er en vakker paradisøy, er prosessen med å komme i gang med leve dyktige eksport båtbedrifter i her, absolutt ikke ”en dans på roser”.

Erling Viksund
03.01.2008